Dialog med meg selv
Jeg spør meg selv
ikke høyt-inni meg.
Hvorfor gjør det fortsatt vondt,
hvis tiden har gått?
Tiden har gått,
men kjærligheten vet ikke hvordan den skal gå.
Mamma – et tomrom som har et navn.
Hennes fravær lever i meg
som et stille rom uten lys.
Pappa – et valg om ikke å være.
Ikke sinne.
Ikke konflikt.
Bare fravær, som rev tryggheten
i stykker fra innsiden.
Jeg holdt mennesker- nære, venner-
som hjem.
Jeg gjorde dem tamme.
Jeg trodde.
Og når de snakket, ropte ikke ordene deres-
de skar stille.
Smerte skriker ikke alltid.
Noen ganger
blir den bare igjen.
Kanskje du er for sensitiv?Nei.
Jeg bare føler dypt.
Og det er- ikke en skyld.
Det finnes dager
da det er sinne i meg
som jeg ikke tør å slippe.
Det finnes dager
da tomheten ikke har noe navn.
Bare tyngde.
Men jeg skriver.
For når jeg skriver,
er jeg fortsatt her.
For stemmen min
har ikke forlatt meg.
Jeg er ikke alltid sterk.
Noen ganger er jeg bare
den som er igjen.
Men i dag er det nok.
Og kanskje en dag
vil jeg si til meg selv, mildt:
du er ikke for mye.
Du er bare til.