Hva betyr det å ha et sterkt ønske om å jobbe, men likevel ikke få jobb?

Å jobbe og klare seg i et annet land er ikke lett. Spesielt når du virkelig vil, anstrenger deg, lærer og gjør alt du kan- men likevel ikke lykkes i å finne arbeid.

Noen ganger føler jeg meg maktesløs. Andre ganger- knust. Og likevel styrker hver eneste erfaring meg.

 

Gjennom å bo og jobbe i Norge har jeg forstått at drømmejobben ikke bare handler om arbeidsoppgaver eller stillingstittel. Det handler også om en kontinuerlig kamp for en plass, for retten til å bli sett, hørt og verdsatt- spesielt når du kommer fra et annet land.

Jeg er overbevist om at et sterkt ønske om å bevise at man er arbeidsom, godt utdannet, kontinuerlig lærende og har bodd lenge i landet, noen ganger ikke blir sett på som en styrke, men som en hindring. Det kan føles som om man ikke blir tatt imot på grunn av nasjonalitet, fordi man snakker med dialekt, har humor, karisma eller for raskt forstår nye systemer og regler.

 

Jeg har betalt en høy pris- i form av jobber jeg ikke fikk, drømmejobber jeg mistet. Jeg har betalt med helsen, med tilliten til meg selv og til institusjoner. Ofte må jeg klare alt på egen hånd.

Jeg husker et jobbintervju der jeg nevnte at en tidligere leder hadde beskrevet meg som en svært god og arbeidsom medarbeider («superflink»). Under intervjuet kjente jeg på en tydelig ubehagelig stemning- både hos intervjuerne og hos meg selv. I det øyeblikket forsto jeg at det som i én sammenheng blir sett på som ros, i en annen kan oppfattes helt annerledes. Denne opplevelsen ble en viktig lærdom for meg om kulturelle nyanser og hvordan man presenterer seg selv.

 

I arbeidslivet har jeg opplevd mye. Jeg har måttet kjempe for meg selv, for meningene mine, for retten til å bli akseptert slik jeg er. Hvis noe ikke falt i smak, fikk jeg ofte høre: «Du snakker med dialekt.» Ja, det gjør jeg. Og det vil jeg fortsette å gjøre. Og jeg vil fortsette å lære språket. Likevel synes jeg det er merkelig at høyt utdannede mennesker med arbeidserfaring, som respekterer landets kultur og lover, har så vanskelig for å finne sin plass i arbeidsmarkedet.

 

Jeg husker et intervju der jeg sa at jeg har en mastergrad i jus fra Universitetet i Vilnius, og at jeg er stolt av den. Intervjueren svarte: «Det interesserer meg ikke hvilket universitet det er. Du har ikke fullført noe i dette landet.» Det ble stille. Jeg tenkte bare: for en merkelig holdning. Det var nettopp dette som motiverte meg til å ta et kurs ved et universitet i dette landet. Noen ganger får jeg lyst til å sende vitnemålet mitt til den intervjueren.

 

Når du deltar i en rekrutteringsprosess og får beskjed om at over 200 personer har søkt på én stilling, forstår du at håpet er lite. Likevel skriver du personlig. Og venter. Jeg vet at det noen ganger vekker undring at jeg konkurrerer med svært sterke kandidater – som oftest lokale. Men jeg tror fortsatt på min erfaring og min profesjonalitet.

 

Gjennom årene har jeg fått mange råd. For eksempel: hvis en kollega bruker 3,5 timer på en oppgave, og du bruker 1,5, blir det sett på som et problem. Jeg fikk råd om å ikke jobbe overtid. Jeg husker at jeg sa: «Jeg er et godt menneske, dere vil kjenne meg igjen på hvor mye jeg kan gjøre, jeg er fleksibel, og så videre.»

Overalt hvor jeg har jobbet, har jeg fått gode tilbakemeldinger. Likevel har jeg flere ganger måttet konkurrere med barn av innflytelsesrike personer. En gang spurte en kollega meg: «Vet du hvem foreldrene mine er?» Jeg visste det. Jeg svarte rolig at jeg jobber med det jeg kan, og at jeg ikke har innflytelsesrike slektninger. Jeg respekterer og verdsetter arbeid.

 

Jeg har også opplevd situasjoner der enkelte landsmenn ikke støttet meg, men tvert imot kritiserte meg. Noen sa direkte at utdanningen min ikke interesserte dem i Norge. Likevel stoppet det meg ikke fra å utvikle meg videre og lete etter en passende jobb.

Jeg har også kjent på press fra venner, bekjente og familie. Spørsmålet er alltid det samme: «Hvordan kan du ikke få jobb, du som er så flink?» Jeg prøver å forklare at det kan ta lang tid før man får fast kontrakt. Det er svært utmattende. Selvfølelsen er allerede sårbar, usikkerheten vokser, og til slutt vet man ikke lenger hvor man skal henvende seg eller hva man skal gjøre.

Livet har lært meg at støtte, forståelse og respekt ikke alltid kommer fra dem man forventer det av. Min erfaring har veldig tydelig vist hvem som er familie og venner, og hvem som bare er medvandrere i livet.

 

Under pandemien deltok jeg aktivt i digitale kurs og seminarer for å styrke kompetansen min og fordype kunnskapen. Senere gikk jeg inn i arbeidspraksis, ble kjent med prosesser, systemer og metoder. Det var en intensiv, men svært verdifull periode som styrket både mine faglige ferdigheter og min selvfølelse, og ga meg en tydeligere forståelse av hvilken type arbeidsmiljø jeg ønsker å være en del av- et sted der profesjonalitet, respekt og ekte innsats blir verdsatt.

 

Jeg sier fortsatt til alle og deler gjerne erfaringen min: den beste måten å bli en del av et nytt land og arbeidsmarked på, er gjennom mennesker og fellesskap. Det kan være frivillig arbeid, arrangementer eller daglig samhandling. Har du barn- gjennom kontakt med andre foreldre og miljøene barna deltar i. Jo flere ekte relasjoner du bygger, desto tryggere blir veien videre.

Det er svært viktig å knytte bånd. Har du en hobby- finn grupper eller klubber der flotte mennesker møtes. Det er også verdt å undersøke ulike organisasjoner: i starten finnes ofte den mest pålitelige informasjonen på nettsider, i aviser eller hos kommunen. Ikke glem å spørre en kollega, leder eller nabo- folk er som regel vennlige og gir gjerne råd.

 

Til tross for alt er jeg lykkelig over å bo i dette landet. Det gir rom for endring, vekst, nye oppdagelser og indre ro. Gjennom min arbeidserfaring i Norge har jeg møtt mange utfordringer- både profesjonelle og personlige- som har styrket min motstandskraft, min evne til å håndtere konflikter og til å finne løsninger på egen hånd.

Jeg tror på at oppriktighet, innsats og profesjonalitet før eller siden vil bli lagt merke til.

 

Mitt mål er å jobbe et sted der arbeid, kompetanse og respekt går hånd i hånd.

 

Og likevel står ett spørsmål igjen: hvor er demokratiet, fellesskapet og viljen til å beholde kloke og kompetente mennesker i arbeidsmarkedet- og videreutvikle dem?

 

Hva har jeg lært?

Jeg har lært at min verdi ikke avhenger av ett jobbtilbud eller ett avslag.

Jeg har lært at selv når man gjør sitt aller beste, kommer ikke resultatene alltid når man trenger dem mest.

Jeg har lært tålmodighet- med meg selv og med prosessen.

Jeg har lært å ikke ta alt personlig, selv om det fortsatt ikke er lett.

Jeg har lært å skille konstruktiv kritikk fra meninger som ikke har noe med min kompetanse å gjøre.

Og jeg har forstått at dialekt eller opprinnelse ikke er en svakhet- det er en del av min vei.

Jeg har lært at et sterkt behov for å bevise sin verdi noen ganger krever at man stopper opp og spør seg selv:

hvorfor gjør jeg dette- og er dette stedet virkelig mitt?

Jeg har lært å ikke være redd for å starte på nytt- lære mer, utvikle meg, tilpasse meg, men uten å miste meg selv.

Og jeg har lært at ekte styrke ikke alltid handler om å være sterk, men om å reise seg etter skuffelser.

Det viktigste:

Jeg har lært å tro på at et sted der profesjonalitet, respekt og oppriktig arbeid blir verdsatt- fortsatt venter på meg.

Silva