Når kjærlighet blir «for mye»

Når du slipper et menneske helt nær, ser det dine mest sårbare steder.
Din stillhet. Din lengsel. Dine hellige minner.

Og hvis du i det øyeblikket hører:
«Vær så snill, ikke snakk mer om mammaen din»,
blir smerten veldig tydelig.

Ikke på grunn av selve ordene.
Men fordi det, der du forventet forståelse, trygghet og nærhet, oppstår avstand.

Jeg delte sjelden den lengselen.
Det var ikke en klage. Det var ikke en byrde.
Det var kjærlighet. En del av mitt hjerte. En forbindelse som ikke tar slutt.

Når kjærlighet blir ukomfortabel, forstår du hvor mye plass det egentlig finnes for følelsene dine.
Og du forstår at ikke alle mennesker klarer å bli stående ved siden av dypere følelser.

Jeg slapp noen nær. Jeg stolte.
Men i stedet for gjenklang møtte jeg en grense.

Jeg respekterer grenser. Vi har alle rett til å beskytte oss selv.
Men i det øyeblikket kjente jeg hvor viktig det er for meg å være sammen med dem som evner å lytte – også når temaet er sårt.

Det var ikke sinne.
Det var en erkjennelse.

At noen mennesker kan være milde på overflaten,
men ekte nærhet begynner der man ikke lenger trenger å skjule hjertet.

Jeg velger mennesker jeg kan være ekte sammen med.
Uten masker. Uten filter.
De som kan lytte.
De som ikke er redde for verken sine egne eller andres følelser.

For meg betyr nærhet evnen til å bli værende.
Å bli værende med et minne.
Med lengselen.
Med kjærligheten som aldri forsvinner.

Og hvis det for noen er «for mye»,
kanskje jeg rett og slett trenger dybde.