Jeg har forstått én enkel, men veldig viktig ting: min egentlige styrke ligger i ordene. Når jeg skriver, uttrykker jeg ikke bare det som er inni meg, men finner også veien tilbake til meg selv. Derfor oppsto denne siden: et sted hvor jeg vil dele tanker, følelser og øyeblikk fra livet. Noen ganger tviler jeg på om det er verdt å vise så mye av meg selv, men da husker jeg: å skjule følelser betyr å skjule en del av mitt eget lys.

Tankene mine går ikke alltid i rette linjer, men kjernen er alltid den samme: hver følelse er verd å kjenne helt ut. Enten det er mild glede eller tung sorg; hvis vi lar den passere gjennom oss, blir vi friere.

I dag vil jeg snakke om vennskap. Om hvordan selv de vi anser som våre aller nærmeste noen ganger ikke kan være der for oss slik vi trenger. Ikke fordi de er dårlige, men fordi vår smerte blir for tung for dem å bære.

Det var et øyeblikk da et menneske jeg kalte en av mine venner ba meg tie om sorgen min (ikke lenger snakke om Mamma). Det gjorde vondt dypt: ikke så mye på grunn av ordene i seg selv, som på grunn av erkjennelsen at min åpenhet hadde blitt en byrde. Jeg svarte kort, men klart: ekte venner skjuler ikke hverandres smerte, de deler den.

På den tiden bar livet allerede mye vekt: tap, helseutfordringer, lengsel etter hjemmet. Men den største læringen var å forstå: vennskap er et gjensidig valg. Ikke alle som er i nærheten, vet hvordan de skal være nær når det gjør vondt. Og det er ikke min skyld.

Gjennom de månedene skrev jeg. Skrivingen ble min måte å overleve, slippe taket, reise meg igjen. Jeg forstod at det er verdt å passe på hvem vi deler hjertet vårt med. Det er verdifullt å velge de som kan lytte, som kan holde rundt oss, være der, også når vi ikke gråter høyt.

I mitt liv har det vært mye tap og prøvelser: nære mennesker som har gått bort, helseproblemer, et liv langt unna røttene. Men litt etter litt dukker det opp lyse sjeler ved siden av meg, mennesker som jeg kan være helt meg selv med, føle alt høyt og uten å skamme meg over min sensitivitet.

Jeg har lært å si „nei“ når noen prøver å dempe følelsene mine. Jeg har lært å ikke lenger skjule at jeg er kjærlig, sårbar og samtidig sterk. Og det er ikke en svakhet, det er min styrke.

Sønnen min minner meg hver dag på hva som er livets sanne skjønnhet: latteren hans, klemmene, de enkle miraklene. De er lyset som trenger gjennom hvilken som helst sky.

Min beskjed til deg som leser: vær oppmerksom på hvem du deler hjertet ditt med.

Velg de som kan være der ikke bare på solfylte dager, men også i stormen.

Ikke vær redd for å føle, heller ikke for smerte. Hver følelse du virkelig lar komme helt ut, hjelper deg å vokse og bli friere.

Her på denne siden vil jeg fortsette å dele; noen ganger mildt, noen ganger smertefullt, men alltid ærlig.

Takk for at du er her.