Min erfaring, mine minner, refleksjoner og det jeg har lært
Ikke alle vil forstå hvorfor jeg snakker om dette.
Ikke alle kjenner hele historien. Og det er ikke sikkert at den er interessant for alle.
Men jeg ønsker å dele det jeg selv har opplevd.
Ikke fordi jeg ønsker å anklage noen. Ikke fordi jeg ønsker å gå tilbake til fortiden og bli værende der. Og absolutt ikke fordi jeg ønsker å fremstille meg selv som et offer.
Jeg deler dette fordi jeg tror at våre erfaringer, også de aller vanskeligste, noen ganger kan bli en lærdom for andre en oppmuntring eller bare en påminnelse om at man ikke er alene.

Hvorfor kan stillingsannonser noen ganger vekke minner?
Det er én ting jeg fortsatt legger merke til.
Når jeg ser stillingsannonser hvor det står at arbeidskontrakten gjelder frem til 31. desember, vekker det mange forskjellige minner i meg.
Og ikke alle er gode.
For andre er det kanskje bare en vanlig setning i en stillingsannonse.
For meg er det ikke alltid slik.
Slike ord kan noen ganger føre meg tilbake til en periode som var svært vanskelig å gå gjennom.
Til en tid da jeg selv hadde en midlertidig arbeidskontrakt og var overbevist om at den ville bli forlenget.
Til en tid da jeg trodde på jobben min, innsatsen min og på at dersom du er en god medarbeider, ansvarlig, arbeidsom og verdifull for teamet så vil det på en eller annen måte ordne seg.
Men det ordnet seg ikke slik jeg hadde håpet.
Derfor stopper jeg noen ganger opp når jeg ser slike stillingsannonser i dag.
Minnene kommer tilbake.
Og da forstår jeg hvor mye et menneske egentlig bærer med seg fra sine erfaringer i arbeidslivet.
Noen ganger kan én setning i en stillingsannonse føre deg tilbake til en hel periode av livet ditt.
I dag ønsker jeg å fortelle om min.
Dette er min refleksjon. Min erfaring. Mine minner.

Fagforeninger er et tema jeg stadig vender tilbake til
Da jeg studerte ved Vilnius universitet, skrev jeg masteroppgaven min om fagforeninger.
Det er mange år siden.
På den tiden var dette et tema som interesserte meg veldig og som var svært aktuelt. Jeg husker hvordan jeg lot meg fascinere av utviklingen i enkelte land, arbeidstakernes rettigheter og hvilken sterk posisjon fagforeningene hadde der.
Den gangen studerte jeg mye av dette teoretisk.
Jeg leste, analyserte og sammenlignet.
Men livet har sin egen måte å vise oss hva det egentlig betyr det vi en gang studerte i bøker.
Mange år senere havnet jeg selv i en situasjon hvor jeg veldig tydelig forsto hva det betyr å ikke ha en sterk støtte ved sin side.
Og da tenkte jeg på fagforeninger.
På grunn av min egen erfaring spør jeg noen ganger mennesker jeg snakker med om arbeid:
“Er du medlem av en fagforening?”
Hvis personen ikke er det, sier jeg ofte:
“Tenk på det. Bli medlem.”
Ikke fordi dette er den eneste løsningen eller en garanti for at du aldri vil møte vanskeligheter.
Men fordi det er viktig for en arbeidstaker å kjenne sine rettigheter og vite hvor man kan henvende seg for råd og hjelp.
Jeg forsto ikke dette i tide.
Jeg var ikke medlem av noen fagforening.
Og i dag kan jeg si det åpent: jeg forsto for sent at det var en feil.
På den tiden hadde jeg tillit til jobben min.
Jeg trodde at hvis du er ansvarlig, ærlig, gjør ditt beste, hjelper andre og gjør jobben din godt så vil alt ordne seg.
I dag vet jeg at det ikke alltid er nok å bare være en god medarbeider.

Da den midlertidige kontrakten nærmet seg slutten
Jeg husker da min midlertidige arbeidskontrakt nærmet seg slutten.
Jeg var overbevist om at den ville bli forlenget.
Det trodde også noen av kollegene mine.
Jeg jobbet, gjorde mitt beste, var ansvarlig og trodde oppriktig at arbeidet mitt ble verdsatt.
Derfor tok jeg en dag mot til meg og spurte lederne:
“Hva skjer videre?”
Svaret var kort:
“Dessverre forlenger vi ikke på grunn av budsjettet.”
Én setning.
Og plutselig forandret alt seg.
Jeg følte det som om bakken forsvant under føttene mine.
Ikke fordi jeg ikke visste at en midlertidig kontrakt kunne ta slutt.
Det visste jeg.
Men et sted innerst inne trodde jeg at arbeidet mitt, innsatsen min og resultatene mine ville ha betydning.
I det øyeblikket forsto jeg en veldig enkel, men vanskelig livslærdom:
Organisasjoner kan noen ganger ta beslutninger som ikke har noe å gjøre med menneskets verdi.
Du kan være en god medarbeider.
Du kan være ansvarlig.
Du kan være arbeidsom.
Du kan ha kunnskap.
Du kan være viktig for teamet.
Og likevel kan du en dag høre:
“Vi forlenger ikke.”
Det verste var ikke å miste jobben
Jeg fikk vite om situasjonen min i midten av november.
Rett før jul.
På den tiden da mennesker begynner å tenke på gaver, julebord, familiesammenkomster, mat, reiser og ferie.
Alle planlegger.
Mens du sitter og tenker:

“Hva skjer videre?”
På den tiden var det nesten ingen stillingsannonser.
Høytidene nærmet seg.
Året gikk mot slutten.
Og du vet at du fra 1. januar ikke lenger har en jobb.
Det var merkelig vondt.
Nesten tragikomisk.
Hvordan kan det være at du i går er en god medarbeider, og i dag trenger ikke arbeidsplassen deg lenger?
Jeg forstår at organisasjoner har budsjetter.
Jeg forstår at beslutninger må tas.
Jeg forstår at det noen ganger ikke er personlig.
Men et menneske er ikke bare en budsjettpost.
Bak hver beslutning finnes det et menneske.
En familie.
Planer.
Frykt.
Et liv.

Og så nærmet julen seg
Det var en av de vanskeligste periodene.
Sønnen min hadde snart bursdag.
Han var fortsatt så liten.
Julen nærmet seg.
Familiesammenkomster.
Julebordet.
Alle snakker om hvor de skal feire, hva de skal gi i gave, hvem som skal lage hva og hvor de skal reise.
Mens jeg innerst inne hadde ett stort spørsmål:
“Hvordan skal jeg leve videre?”
Jeg skammet meg.
Jeg skammet meg for å fortelle familien.
Jeg skammet meg for å fortelle venner.
Det var vanskelig å si:
“Fra 1. januar har jeg ikke lenger jobb.”
Tilbake til null.
Det føltes som om alt jeg hadde bygget opp, måtte begynnes på nytt.
Jeg følte tomhet.
Skuffelse.
Frykt.
Usikkerhet.
Og jeg tiet.
Jeg satt ved festbordet og ønsket ikke å ødelegge høytiden for noen.
Jeg ønsket ikke at andre skulle bekymre seg for meg.
Derfor holdt jeg mye inni meg.
Jeg smilte.
Jeg snakket om andre ting.
Jeg deltok i feiringen.
Men inni meg tenkte jeg på fremtiden min.

Den eneste personen jeg ikke trengte å forklare noe til
For det vil jeg alltid være takknemlig overfor mannen min.
For støtten.
For at han var der.
For at jeg ikke trengte å late som om alt var bra.
Når du går gjennom en vanskelig periode, forstår du veldig raskt hvem som virkelig står ved din side.
Ikke når alt går bra.
Men når du selv ikke vet hvordan du skal stå opp neste dag.

Jeg var ikke likt av alle
Og i dag kan jeg si det rolig.
Ja, det var mennesker som ikke likte meg.
Kanskje på grunn av personligheten min.
På grunn av karismaen min.
På grunn av standpunktet mitt.
På grunn av kunnskapen og utdanningen min.
På grunn av arbeidsomheten min.
Fordi jeg har mine egne meninger.
Fordi jeg ikke er redd for å si hva jeg mener.
Fordi jeg står opp for meg selv.
Eller kanskje ganske enkelt fordi jeg var meg selv.
Det er ikke alle som liker mennesker som ikke skjuler hvem de er.
Og lenge var jeg naiv.
Jeg stolte for mye på mennesker.
Jeg trodde at hvis jeg selv oppførte meg ærlig, ville andre gjøre det samme.
I dag tror jeg fortsatt på mennesker.
Men jeg er ikke like naiv lenger.
Erfaringene mine har lært meg å sette grenser.

Et lite smykke laget av et barn som betydde så mye for meg
På den tiden var sønnen min Nojus liten.
Han laget et lite smykke til meg.
Det kan virke som en enkel ting et barn har laget.
Fargerike perler.
Små hender.
Barnets kjærlighet.
Men for meg ble dette smykket noe mye mer.
Det minnet meg på hvorfor jeg måtte gå videre.
Hvorfor jeg måtte reise meg.
Hvorfor jeg måtte lære.
Hvorfor jeg ikke kunne gi opp.
Noen ganger er det ikke de store tingene som redder oss i livet.
Noen ganger er det et lite arbeid et barn har laget, en klem, et ord eller et blikk.
Dette lille smykket fra Nojus ble en påminnelse for meg:
“Reis deg. Gå videre. Lev.”

Og så begynte min nye arbeidsreise
Det har gått en del tid siden den dagen.
Jeg søkte jobb.
Jeg lærte.
Jeg deltok i jobbintervjuer.
Jeg møtte forskjellige mennesker.
Jeg snakket med ledere fra ulike områder.
Jeg analyserte meg selv.
Noen ganger lyttet jeg til spørsmål og tenkte:
“Hvorfor forsto jeg ikke dette tidligere?”
Hvert jobbintervju ble for meg ikke bare en mulighet til å få en jobb.
Det ble også en mulighet til å forstå meg selv bedre.
Hva jeg kan.
Hva jeg er i stand til.
Hva jeg ønsker.
Hva jeg ikke lenger ønsker.
Hvor jeg kan være til nytte.
Og gjennom denne reisen forsto jeg noe veldig viktig:
Jeg kan hjelpe mennesker.
Ikke fordi jeg har alle svarene.
Men fordi jeg selv har opplevd mye.
Jeg vet hvordan det er å søke jobb.
Jeg vet hvordan det er å bli avvist.
Jeg vet hvordan det er å vente på et svar.
Jeg vet hvordan det er å forberede seg til et jobbintervju og håpe at det skal lykkes denne gangen.
Jeg vet hvordan det er å høre “nei“.
Og jeg vet hvordan det er å stå opp neste morgen og begynne på nytt.

Når du kommer til et nytt land, må du gi mye av deg selv
Jeg har skrevet om dette tidligere.
Når du kommer til et nytt land, må du lære mye.
Du må lære språket.
Du må forstå kulturen.
Du må forstå arbeidsmarkedet.
Du må lære nye regler.
Du må lære å presentere deg selv.
Og noen ganger må du gi mye mer av deg selv for at mennesker skal forstå at du er et godt, arbeidsomt og pålitelig menneske.
Ja, jeg snakker med aksent.
Og ja, jeg kommer sannsynligvis alltid til å snakke med aksent.
Men jeg lærer hele tiden.
For meg er ikke det norske språket noe man bare kan “bli ferdig med” en dag.
Jeg lever i dette språket, lærer det og fortsetter å utvikle meg.
Og jeg mener at når vi møter et menneske, bør vi først se mennesket ikke aksenten.
Vi bør se mennesket.
Innsatsen deres.
Personligheten deres.
Kunnskapen deres.
Viljen deres til å arbeide.

Du kan ikke være likt av alle
Dette er en av de viktigste lærdommene jeg har fått.
Du kan ikke være god nok for alle.
Og kanskje trenger du heller ikke å være det.
Hvis du hele livet prøver å være behagelig og riktig for alle, kan du en dag ikke lenger vite hvem du selv er.
Jeg ønsker ikke lenger å være praktisk eller behagelig for alle.
Jeg ønsker å være meg selv.
Med mine meninger.
Med mine erfaringer.
Med mine feil.
Med mine styrker.
Med mine svakheter.
Og hvis noen ikke liker det så er også det en del av livet.

Og det finnes også en annen del av livet mitt som jeg nesten ikke snakker om
I den samme perioden var det også en annen historie i livet mitt.
Helsen min.
Det året jeg allerede var på jakt etter jobb, måtte jeg gå svært ofte til legen.
Noen mennesker visste allerede at noe ikke var som det skulle.
Det var undersøkelser.
Det var venting.
Det var usikkerhet.
Og til slutt en diagnose.
Jeg snakker ikke så mye om dette akkurat nå.
Kanskje en dag.
Kanskje ikke.
Noen ting tilhører bare deg selv.
Og du trenger ikke å vise verden hvert eneste kapittel i livet ditt.
Derfor sier jeg bare dette:
Ja, helsen var også en del av det hele.
Men jeg valgte å leve videre.

Hvorfor forteller jeg alt dette?
Fordi jeg i dag bygger min egen merkevare.
Ikke fordi alt i livet mitt har vært perfekt.
Ikke på grunnlag av en vakker historie uten nederlag.
Tvert imot.
Den bygges på erfaring.
På arbeid.
På læring.
På feil.
På skuffelser.
På jobbintervjuer.
På avslag.
På nye begynnelser.
På livet i et annet land.
På forsøket på å reise seg og komme tilbake på beina igjen.
Og på troen på at mine erfaringer kan være nyttige for et annet menneske.

Det jeg ønsker å si til et annet menneske i dag
Hvis du akkurat nå søker jobb og føler at du har mistet verdien din er ikke tro på den følelsen.
Å ikke ha jobb betyr ikke at du er verdiløs.
Å miste en jobb betyr ikke at du er en dårlig medarbeider.
At en kontrakt ikke blir forlenget, sier ikke noe om dine evner.
Et avslag i et jobbintervju sier ikke hvor mye du er verdt.
Noen ganger avgjøres ting av budsjettet.
Noen ganger av organisasjonens struktur.
Noen ganger av en annen kandidat.
Noen ganger av omstendigheter vi aldri får vite om.
Men et menneskes verdi blir ikke mindre av den grunn.

Jeg fortsetter å gå
Jeg lærer fortsatt.
Jeg søker fortsatt.
Jeg går fortsatt videre.
Jeg er fortsatt redd noen ganger.
Jeg vet fortsatt ikke nøyaktig hvor veien min vil føre meg.
Men i dag skammer jeg meg ikke lenger over å si:
“Ja, veien min har vært vanskelig.”
Og samtidig kan jeg si:
“Jeg reiste meg.”
Jeg reiser meg.
Jeg går videre.
Jeg lærer.
Jeg forandrer meg.
Jeg vokser.
Og jeg tror.
Jeg tror på meg selv.
Jeg tror på livet.
Jeg tror at lukkede dører noen ganger ikke er slutten.
Kanskje leder de deg bare videre til en annen vei.
Til en vei du ennå ikke kan se.

Dette er min arbeidsreise.
Ikke perfekt.
Ikke alltid vakker.
Noen ganger svært smertefull.
Noen ganger full av frykt.
Men ekte.
Og i dag ønsker jeg ikke lenger å skjule den.
For kanskje sitter det noen akkurat nå ved sitt eget bord og tenker:
“Hva skjer videre?”
Og kanskje vil denne historien få dem til å forstå:
Du er ikke alene.
Det at du søker jobb, definerer ikke din verdi.
Historien din er ikke over.
Og kanskje vil du en dag, når du ser tilbake, forstå at den perioden du var så redd for, faktisk ble begynnelsen på noe du den gangen ikke engang kunne forestille deg.