Om profesjonell identitet, migrasjon, jobbsøking, kvalifikasjoner, språk og menneskelig verdighet

Noen ganger tvinger én bestemt dag oss til å stoppe opp og se på nytt på det som skjer rundt oss. Og dette var nettopp en slik dag. Jeg gikk ut fra et møte med en følelse som er vanskelig å beskrive med bare ordet “skuffelse”.

Det var et sjokk.

Og samtidig et veldig sterkt spørsmål:

Hva skjer med et menneske når systemet, som egentlig skal hjelpe det videre, begynner å se det ikke som et helt menneske, men som en bestemt kategori?

Denne teksten er ikke en anklage mot en bestemt person eller én institusjon. Dette er min personlige refleksjon. Min erfaring. Mine spørsmål. Og mitt forsøk på å forstå hva som skjer med et menneskes profesjonelle identitet når det har søkt arbeid en stund, bor i et annet land, behersker språket og samtidig forsøker å finne sin plass i arbeidsmarkedet på nytt.

Å miste jobben er ikke bare å miste jobben

Når et menneske mister jobben eller ikke finner arbeid over lengre tid, snakker vi ofte først om økonomi.
Inntekt.
Trygghet.
Den daglige rutinen.
Men arbeid er ofte mye mer i et menneskes liv.
Arbeid gir struktur.
Sosiale relasjoner.
En følelse av tilhørighet.
Muligheten til å realisere sine evner.
Muligheten til å være nødvendig.

Og svært ofte en del av svaret på spørsmålet: “Hvem er jeg?”

Derfor kan det å miste jobben eller være i en lengre periode med jobbsøking påvirke mer enn bare menneskets økonomiske situasjon.

Det kan påvirke selvfølelsen. Selvtilliten. Den profesjonelle identiteten. Forholdet til fremtiden. Til og med forholdet til en selv.

I psykologien er ikke dette en ny tanke.

Menneskets identitet er knyttet til rollene det har, tilhørighet til grupper, prestasjoner og hvordan det oppfatter sin plass i verden.

Derfor kan det oppstå en farlig indre prosess når et menneske over lang tid ikke får brukt sine evner og sin erfaring: “Kanskje jeg ikke er så kompetent som jeg trodde.” Og da handler det ikke lenger bare om arbeidsmarkedet.

Når menneskets profesjonelle historie blir usynlig

Jeg er ikke et menneske som begynte å tenke på arbeid i går.

Min profesjonelle vei inneholder høyere utdanning, mastergrad, ulike arbeidsområder og svært variert erfaring både fra Litauen og Norge.

I Litauen startet min profesjonelle vei med ulike typer arbeid: fra salg og administrasjon til juridisk arbeid, arbeid i Litauens parlament og andre profesjonelle aktiviteter. I Norge har jeg også jobbet i ulike typer stillinger: fra renhold og salg til administrative stillinger, veiledning og arbeid knyttet til arbeidsmarkedet.

Og det er viktig for meg å si høyt:

Jeg vet svært godt hva det betyr å begynne på nytt.

Jeg vet hva det betyr å komme til et annet land.

Jeg vet hva det betyr å begynne fra null.

Jeg vet hvor mye innsats som kreves for å bli en del av et nytt samfunn, lære språket, forstå en annen kultur, arbeidsmarkedet, reglene og relasjonene mellom mennesker.

Men jeg lyktes.

Ikke fordi jeg hadde noe spesielt nettverk eller en spesiell støtte i ryggen.

Jeg ble drevet av nysgjerrighet, et ønske om å lære, mot og det at jeg ikke var redd for å prøve.

Jeg jobbet i ulike jobber. Lærte. Gjorde feil. Prøvde igjen.

Og hver eneste jobb var en del av min vei.

Derfor kan jeg i dag ikke være enig i tanken om at et menneske med høy kompetanse nødvendigvis skal glemme sin tidligere erfaring bare fordi det akkurat nå har vanskeligere for å finne arbeid.

I Norge har jeg også jobbet i ulike roller, blant annet i Nav og Nav stab. Jeg har jobbet med mennesker, veiledning, arbeidsmarkedet, jobbsøking, ungdom, administrative prosesser, dokumenter og ulike systemer.

Jeg har jobbet i ulike roller og i ulike organisasjoner. Derfor er min erfaring ikke én stilling. Den er ikke én arbeidsgiver. Den er ikke én linje i CV-en.

Det er profesjonell kapital som er bygget opp gjennom mange år.

Men arbeidsmarkedet er annerledes i dag

Jeg forstår også at arbeidsmarkedet er i endring.

I dag er det mange som søker arbeid, og konkurransen om enkelte stillinger er svært stor. Det oppstår ikke nye arbeidsplasser like raskt som mennesker trenger dem. Bedrifter reduserer antall ansatte, restrukturerer virksomheten, noen går konkurs, og hver slik situasjon sender enda flere mennesker ut på arbeidsmarkedet.

Derfor øker konkurransen.

Og samtidig heves kravene.

Språk.

Kompetanse.

Erfaring.

Utdanning.

Evnen til å tilpasse seg raskt.

Evnen til å passe inn i en svært konkret arbeidsgiverprofil.

Jeg ser dette også i min egen jobbsøking.

For noen år siden kunne 20–30 personer søke på enkelte stillinger.

I dag ser jeg et helt annet antall. For eksempel ble det mottatt 281 søknader til en av veilederstillingene. Det er svært mange.

Og det betyr at et menneske i dag ikke bare kan være kvalifisert. Det kan være svært kvalifisert. Men samtidig konkurrere med hundrevis av andre kandidater.

Og her kommer det en anne, ikke alltid høyt uttalt, virkelighet

I arbeidsmarkedet konkurrerer et menneske ikke bare med sin utdanning eller erfaring. Det konkurrerer også med språket sitt. Kommunikasjonen sin. Kulturell kjennskap. Nettverket sitt. Den sosiale kapitalen sin. Og noen ganger: med hvor “en av oss” man er.

Jeg sier ikke at enhver lokal kandidat automatisk har en fordel.

Det ville være for enkelt å hevde.

Men som et menneske som selv bor og arbeider i et annet land, kan jeg ikke ignorere følelsen av at en person som er oppvokst her, snakker morsmålet, forstår de uskrevne reglene, har et bredt nettverk av bekjente og profesjonelle kontakter, i noen tilfeller kan ha lettere for å komme inn på arbeidsmarkedet.

Dette er én av grunnene til at veien for en migrant noen ganger kan være lengre og mer komplisert. Og nettopp derfor er det spesielt viktig for meg at et menneske ikke blir gjort mindre bare fordi det ikke er født i dette landet.

Jeg har ikke et sikkerhetsnett i ryggen

Jeg har skrevet om dette tidligere også. Noen ganger tenker jeg at det ville vært mye lettere dersom jeg hadde hatt en sterk familiestøtte: foreldre som kunne hjelpe økonomisk, et bredt nettverk av mennesker jeg kjenner, eller en velstående familie som kunne åpne bestemte dører.

Det har jeg ikke.

Og jeg klager ikke over det. Jeg konstaterer bare min virkelighet. Min vei har vært en vei hvor jeg har måttet skape mye selv.

Gjennom arbeid.

Gjennom læring.

Gjennom nysgjerrighet.

Gjennom utholdenhet.

Gjennom forsøk.

Gjennom feil.

Gjennom mot til å begynne igjen.

Derfor ber jeg i dag ikke om å få særbehandling.

Jeg ber bare om én ting: at mennesket blir sett og respektert.

At det ikke blir sett ned på fordi det har kommet fra et annet land.

At aksenten ikke automatisk blir et mål på kompetansen.

At den nåværende situasjonen som arbeidssøker ikke overskygger hele den profesjonelle veien.

At utdanningen ikke blir ignorert.

At ønsket om å arbeide i tråd med sin kompetanse ikke automatisk blir forstått som manglende vilje til å arbeide.

Og viktigst:at et menneske ikke blir redusert til det det mangler akkurat nå. For et menneske er mye mer enn sin nåværende situasjon. Og kanskje er det nettopp derfor det er så viktig for meg å snakke om dette i dag.

Ikke fordi jeg ønsker å være bedre enn andre.

Men fordi jeg ikke ønsker at et menneske skal bli skjøvet ned bare fordi det ikke er “en av oss”. Derfor var det spesielt vanskelig for meg den dagen å høre og oppleve ting som fikk meg til å spørre:

Blir egentlig hele denne historien sett?

Blir utdanningen min sett?

Blir arbeidserfaringen min sett?

Blir evnene mine sett?

Blir det jeg allerede kan sett?

Blir det jeg kan bidra med i arbeidsmarkedet sett?

Det var ikke selve jobben som rystet meg

Jeg ønsker å si én ting veldig tydelig. Dette er ikke en historie om at jeg ser på meg selv som “for god” for bestemte typer arbeid. Jeg ser ikke ned på mennesker som arbeider med renhold, salg, service eller andre typer arbeid.

Alt ærlig arbeid har verdi.

Et menneske som rengjør lokaler, selger varer, arbeider på et kjøkken eller tar vare på andre mennesker, er ikke mindre verdifullt. Problemet er ikke stillingstittelen.

Problemet oppstår når menneskets hele tidligere profesjonelle historie blir nesten irrelevant, og det blir tilbudt en vei som overhodet ikke samsvarer med den kompetansen det har opparbeidet: samtidig som det også blir foreslått å redusere sine forventninger.

Da blir spørsmålet et helt annet:

Hjelper vi mennesket med å finne sin plass, eller prøver vi bare å plassere det raskest mulig i en hvilken som helst ledig plass?

“En hvilken som helst jobb er bedre”

Denne setningen høres praktisk ut.

Og under enkelte omstendigheter kan den være helt forståelig.

Ja- arbeid er bedre enn arbeidsledighet.

Ja- noen ganger må man begynne med et mindre steg.

Ja- i livet får vi ikke alltid det vi ønsker.

Ja- man må være fleksibel.

Jeg er ikke uenig i dette.

Men det finnes en svært tynn grense mellom:

Fleksibilitet og å gjøre seg selv mindre.

Man kan si til et menneske: “La oss se på flere muligheter.”

Men det er noe helt annet å si: “Kanskje du burde ønske deg mindre.”

Man kan hjelpe et menneske med å endre retning. Men det bør ikke bety at det må fornekte hele sin tidligere erfaring.

Et menneske kan begynne på nytt. Men å begynne på nytt betyr ikke å begynne fra null.

Når blir “overkvalifisering” et problem?

Om overqualification –overkvalifisering- snakkes det ofte om som et fenomen i arbeidsmarkedet. Et menneske har mer utdanning eller erfaring enn det som kreves for en bestemt stilling. Men det finnes også en annen side som det snakkes langt mindre om.

Hva skjer med et menneske når kvalifikasjonene ikke lenger blir en fordel, men en grunn til å tvile på om det passer inn?

Når det nærmest blir sagt: “Du er for kvalifisert.”

Men samtidig: “Du må begynne på et lavere nivå.”

Og da havner mennesket i en paradoksal situasjon.

ü Hvis det viser erfaringen sin: kan det bli oppfattet som overkvalifisert.

ü Hvis det toner den ned: kan det se ut som om det mangler erfaring.

ü Hvis det ønsker en jobb som samsvarer med kvalifikasjonene: kan forventningene bli oppfattet som for høye.

ü Hvis det sier ja til hva som helst: blir den tidligere profesjonelle identiteten stadig mindre synlig.

Hvor er da det punktet hvor et menneske ganske enkelt kan være seg selv?

“Vis kompetansen din, men ikke for mye”

Noen ganger får et menneske svært motstridende signaler i arbeidsmarkedet.

Vær kompetent. Men ikke for mye.

Vær ambisiøs. Men ikke forvent for mye.

Vær fleksibel. Men forklar hvorfor kvalifikasjonene dine ikke utgjør en risiko.

Snakk norsk. Men aksenten din må ikke være til hinder.

Ha erfaring. Men ikke fremstå som for kvalifisert.

Lær. Tilpass deg.

Begynn på nytt. Og alt dette kan være meningsfullt.

Men på et tidspunkt kan mennesket begynne å spørre seg selv:

“Hvor mye av meg må fortsatt være igjen for at jeg fortsatt skal være meg?”

Migrasjon er ikke å slette menneskets profesjonelle historie

Å leve i et annet land krever mye.

Nytt språk. Ny kultur. Nye sosiale koder. Et nytt arbeidsmarked. Nye regler. Nye profesjonelle standarder. Noen ganger til og med en ny måte å presentere seg selv på. En migrant må ofte forklare på nytt det som allerede var bevist i det tidligere landet. Og dette kan være en svært krevende prosess. Jeg sier ikke at staten eller arbeidsgiveren automatisk skal godta et menneskes tidligere erfaring som likeverdig i alle situasjoner. Selvfølgelig må kompetansen vurderes. Men å vurdere er ikke det samme som å ignorere.

Og her oppstår en svært viktig forskjell.

Språk er et reelt krav, men det bør ikke bli en merkelapp

Norsk er viktig. Det forstår jeg selv. Jeg lærer. Jeg forbedrer meg. Jeg prøver å snakke mer presist. Jeg utvider det profesjonelle ordforrådet mitt. Og jeg vet at språkkravene i enkelte jobber er helt berettigede.

Men når et menneske får beskjed: “Språknivået ditt er ikke tilstrekkelig”  -oppstår naturlig spørsmålet:

Hva er det konkret som ikke er tilstrekkelig?

Er det ordforrådet?

Grammatikk?

Profesjonelt språk?

Uttale?

Dialekt?

Taletempo?

Skriftlig språk?

Forståelse?

Evnen til å kommunisere i en konkret profesjonell situasjon?

Konstruktive tilbakemeldinger hjelper et menneske med å utvikle seg. En generell beskrivelse kan bli en merkelapp. Og forskjellen mellom disse to tingene er enorm.

Når aksenten blir sterkere enn kompetansen

Et menneskes språk kan avsløre at det ikke er morsmålsbruker. Aksenten kan være annerledes. Dialekten kan være annerledes. Det kan snakke saktere. Noen ganger kan det lete etter et ord. Men dette sier i seg selv ikke hvor mye mennesket vet. Det viser ikke evnen til å analysere. Det viser ikke ansvarsfølelsen. Det viser ikke arbeidserfaringen. Det viser ikke evnen til å lære. Og det sier ikke hva det kan bidra med til en organisasjon. Derfor mener jeg det er svært viktig å skille mellom:

“mennesket trenger å forbedre språket sitt”

og

“mennesket er ikke profesjonelt på grunn av språket sitt”.

Det er ikke det samme.

Når institusjonen ser en kategori

Kanskje et av de største problemene i moderne systemer er at de må kategorisere. Det er forståelig. Systemet må arbeide med et stort antall mennesker. Det trengs regler. Det trengs prosesser. Det trengs standarder. Men et menneskes liv er ikke en standardisert form.

Ett menneske kan være:

migrant og høyt kvalifisert spesialist.

Arbeidsledig og svært erfaren fagperson.

En person som lærer språket og samtidig en fremragende ekspert på sitt område.

Et menneske som trenger hjelp, og et menneske som selv har hjulpet andre i lang tid.

Alle disse tingene kan eksistere samtidig.

Et menneske er ikke én kategori.

Når utskiftingen av veiledere blir enda en hindring

I jobbsøkingen er kontinuitet svært viktig.

Når et menneske møter forskjellige veiledere, kan det hver gang måtte fortelle historien sin på nytt.

Forklare utdanningen på nytt.

Forklare erfaringen på nytt.

Forklare målene på nytt.

Forklare på nytt hva det ønsker.

Og da oppstår spørsmålet:

Ser hvert nytt menneske hele historien, eller bare den siste siden i den?

For meg er dette viktig, ikke bare personlig.

Det er et viktig spørsmål om kontinuitet i hjelpen.

Om individuell vurdering.

Om hvordan institusjoner tar vare på informasjon om mennesket og dets profesjonelle vei.

Den psykologiske grensen

Det finnes et øyeblikk hvor jobbsøking slutter å være bare en praktisk prosess. Når mennesket ikke bare begynner å lete etter jobb, men også kjemper med spørsmålet: “Kanskje problemet er meg?”

Det er et farlig sted. For jo lenger et menneske ikke får mulighet til å bruke kompetansen sin, desto lettere kan det bli å begynne å tvile på dens verdi.

Og dersom det utenfra samtidig gjentas:

“man må ønske seg mindre”,

“man må begynne nedenfra”,

“man må redusere forventningene”,

“man må være annerledes”,

kan mennesket begynne å redusere ikke bare forventningene sine.

Det kan begynne å redusere seg selv.

Og nettopp det bør vi ikke gjøre

Et menneskes jobbsøking bør ikke bli en prosess hvor det mister troen på seg selv. Hjelp bør ikke bety å gjøre mennesket mindre. Integrasjon bør ikke bety å slette den profesjonelle historien. Å lære språk bør ikke bety å miste sin egen stemme.

Tilpasning bør ikke bety å gi opp ambisjonene.

Og det å begynne i en jobb bør ikke bety:

“Glem det du har bygget opp frem til nå.”

Ingen stat bør ødelegge et menneske:

Denne tanken har blitt spesielt sterk for meg.

Staten kan ha systemer.

Institusjoner kan ha regler.

Veiledere kan ha sine vurderinger.

Arbeidsmarkedet kan ha sine krav.

Men ingen av disse systemene bør bli så sterke at et menneske begynner å tro at dets tidligere liv, utdanning, erfaring og evner ikke lenger har noen verdi.

Staten kan fastsette regler. Institusjonen kan vurdere. Arbeidsgiveren kan velge.

Men de skaper ikke menneskets verdi, og de kan heller ikke ta den fra det.

Jeg ønsker ikke å være en “mindre versjon av meg selv”

Jeg er klar til å lære.

Klar til å endre meg.

Klar til å ta imot kritikk.

Klar til å erkjenne det jeg ennå ikke kan.

Klar til å begynne en ny fase.

Klar til å være fleksibel.

Men jeg ønsker at fleksibiliteten min ikke skal forstås som et samtykke til å slette min profesjonelle historie.

Jeg ønsker ikke å være bedre enn et annet menneske.

Jeg ønsker ikke å være over et annet menneske.

Jeg ønsker ganske enkelt å bli vurdert ut fra hvem jeg er, hva jeg kan, og hva jeg kan lære.

Det er ikke et for stort ønske.

Det er et ønske om å bli sett som et helt menneske.

Å begynne på nytt betyr ikke å begynne fra null

Kanskje dette er det viktigste jeg forsto på nytt den dagen. Et menneske kan bytte land. Det kan bytte yrke. Det kan endre retning. Det kan miste jobben. Det kan være uten arbeid en periode. Det kan lære. Det kan gjøre feil. Det kan begynne på nytt. Men det begynner ikke fra null.

All den tidligere erfaringen følger med videre. Kunnskapen. Evnene. Feilene. Prestasjonene. Utdanningen. Livserfaringen. Karakteren. Ansvarsfølelsen. Verdiene.

Kanskje vi må stille et annet spørsmål

Når et menneske ikke finner arbeid på en stund, spør vi ofte: “Hva bør det endre?”

Kanskje vi noen ganger også må spørre: “Hva kunne vi gjort annerledes?”

Hvordan vurderer vi menneskets utdanning?

Hvordan vurderer vi erfaring som er opparbeidet i et annet land?

Hvordan vurderer vi språk?

Hvordan skiller vi en reell språkbarriere fra et generelt inntrykk?

Hvordan identifiserer vi overkvalifisering?

Hvordan hjelper vi et menneske hvis kompetanse ikke kan presses inn i én standardisert profil?

Hvordan sikrer vi kontinuitet?

Hvordan hjelper vi et menneske ikke bare med å få en jobb, men med å finne en jobb hvor kompetansen kan brukes?

Og viktigst: hvordan hjelper vi et menneske med å forbli et menneske gjennom hele denne prosessen?

Denne teksten handler ikke om ett enkelt møte

Møtet den dagen var bare et øyeblikk. Det samlet mange tanker som jeg har båret på en stund. Om migrasjon.

Om profesjonell identitet. Om språk. Om kvalifikasjoner. Om arbeidsmarkedet. Om systemet. Om selvfølelsen.

Om hvor lett det er å definere et menneske ut fra det det mangler akkurat nå. Og hvor vanskelig det noen ganger er å se det det allerede har med seg.

Derfor skriver jeg denne teksten ikke for å si: “Jeg ønsker ikke å tilpasse meg.”

Tvert imot. Jeg ønsker å tilpasse meg. Jeg ønsker å lære. Jeg ønsker å utvikle meg. Jeg ønsker å finne min plass.

Men jeg ønsker å gjøre det uten å gi avkall på meg selv.

Et menneske har rett til å være seg selv

Kanskje ekte integrasjon ikke handler om at et menneske blir akkurat som alle andre. Kanskje integrasjon handler om at et menneske kan være en del av et nytt samfunn uten å gi avkall på sin historie. Når den tidligere erfaringen ikke blir sett på som en mangel bare fordi den er opparbeidet i et annet land. Når aksenten ikke automatisk blir betraktet som inkompetanse. Når det å be om hjelp ikke blir forstått som mangel på evner. Når et menneske kan begynne på nytt, men ikke må late som om ingenting har eksistert før.

For et menneske kan ikke reduseres til en kategori

Vi kan kalle et menneske arbeidsledig. Migrant. Spesialist. Kandidat. Klient. Arbeidstaker. Student. Far. Mor. Leder. Veileder. Jurist. Administrator. Men ingen av disse ordene er hele mennesket. De er bare deler av det. Et menneske er alltid større enn kategorien vi plasserer det i.

Derfor sa jeg til meg selv igjen:

Min situasjon er ikke min identitet. Min jobbsøking er ikke min verdi. Språket mitt er ikke et mål på kompetansen min. Min migrasjonshistorie er ikke slutten på min profesjonelle historie. Og én persons vurdering er ikke det endelige svaret på spørsmålet om hvem jeg er.

Til slutt

Kanskje et menneske noen ganger ikke trenger at noen forteller det hva det bør drømme om. Det trenger et menneske som kan hjelpe det med å forstå hvordan kunnskapen, erfaringen og styrkene det allerede har, kan bli til det neste steget. Kanskje vi må spørre mindre: “Hvilken jobb kunne du uansett ha gjort?”

Og spørre mer:

“Hva kan du, hva kan du bidra med, og hvor kan kompetansen din være meningsfull?”

For det er en enorm forskjell mellom disse to spørsmålene. Det første leter etter en plass til mennesket. Det andre leter etter mennesket til plassen. Og jeg tror at det er nettopp her den virkelige hjelpen begynner. Ikke når vi gjør mennesket mindre for at det skal passe inn i systemet. Men når vi hjelper systemet med å se hele mennesket.

Ingen stat bør ødelegge et menneske. Ikke dets verdighet. Ikke dets selvfølelse. Ikke dets profesjonelle identitet. Ikke dets tro på seg selv. Ikke dets rett til å drømme. Og absolutt ikke dets rett til å begynne på nytt.

Begynne på nytt: ja. Begynne fra null: nei.

www.silvaten.no

Clarity. Direction. Growth.

Denne teksten er en personlig refleksjon basert på mine erfaringer, observasjoner og tanker. Den er ikke en juridisk vurdering av en konkret institusjon eller enkeltpersoner, og jeg hevder ikke at det i den konkrete situasjonen juridisk er fastslått at diskriminering har funnet sted.